LUND GRENDELAGS HJEMMESIDE

SAMMEN SÅ VEIE VI FLERE TONN, 

MED LITEGRANJ HJØLP 

GJÆR EN LITEGRANN MONN

DET E ITJNÅ SOM KJÆM TÅ SÆ SJØL


Skilt 1 - BLAKKHAUGEN

Består av en langhaug (båthaug) og en rundrøys. Utsikt mot en rundrøys midt på dyrkamarka ca. 40 m unna. 

Kartgrunnlag: Satelittkart fra Statens Kartverk, Geovekst og kommunene

Gravrøyser fra jernalderen

I slike røyser ble de døde gravlagt i jernalderen (500 f. Kr. – 1000 e. Kr). Gravleggelsen kunne også skje i gravhaug, og dette ble kanskje bestemt ut fra tilgangen på materiale lokalt. Røys ble ofte benyttet langs kysten. Her ser vi de to vanlige formene slike gravrøyser fikk. Enten ble røysa lagt opp i sirkel, med en pent avrundet profil, rundrøys. Eller den kunne utformes som en hvelvet båt, langrøys. Slike langrøyser eller langhauger inneholder ikke nødvendigvis en båt. Her ser vi en slik langrøys. I enden av denne ligger det en rundrøys, og ute på jorder i sør ligger det en til. Den er sterkt overgrodd med vegetasjon i dag, men består for det meste av steiner.


Mest vanlig var det at den døde ble brent og gravlagt, men langs kysten av Norge hendte det at den døde ble gravlagt uten at liket ble brent. Slike begravelser forekom gjennom hele jernalderen, og den døde ble da ofte lagt i en steinkiste. Ved begravelser der den døde ble brent, kunne det også forekomme slike steinkister, men da ofte i en mindre utgave. Sammen med den død ble det ofte lagt ned gjenstander. Dette har antakelig å gjøre med troen på et liv på den andre siden av døden. Ingen av gravene du ser her er gravd ut av arkeologer, så vi vet ikke hvilke gjenstander som skjuler seg i dem. I noen graver synes det som om det ligger personer med en spesiell status, de har ofte fått med seg mange og særs fine gjenstander. Her synes det som om det er et skille mellom kvinner og menn. Kvinnene fikk smykker, men også redskapet knyttet til hennes sysler (f.eks. spinnehjul), mens mannen som oftest fikk med våpen.


Gravene er fredet etter kulturminneloven. Ikke forstyrr eller ødelegg dem, husk at det er graver.

Cairns (Stone Barrows) from the Iron Age

During the Iron Age (500 B.C. – 1000 C.E.) the dead were commonly buried in stone barrows (burial mounds). However, earthen barrows could also be used. The decision may have been based on availability of materials. Stone barrows were often used along the coast. Here we see the two common sjapes that the mounds were given. Round barrows were made in the shap of a circle, with an attractaive bowl-shaped surface, while long barrows were shaped like an overturned boat. Closest to us is a long barrow, at the end of which is a round barrow. In the field to the south is another round barrow which is overgrown with vegetation. It consists mainlys of stones.


It was most common for the dead to be cremated before burial, but along the coast of Norway inhumation (burial of the dead without cremation) occurred throughout the Iron Age. If the skeletal remains of the deceased were to be buried then these were often  placed in a stone cist. In crematorial burials such cists could also be used, but these were often smaller than in the case of inhumation. Grave goods often accompanied the burial of the deceased. This probably has to do with their belief in a life beyond death. None of the graves you see here have been excavated by archaeologists, so we don’t know what objects are hidden here. In some graves there appear to be people of high status, as they have with them many, especially fine objects. There appears to be a distinction between men and women. Women received jewelry as well as tools assiciated with their activities, e.g. spinning wheels, while men received weapons.


The graves ar protected by the Cultural Sites Preservation Law. They must not be disturbed or damaged. Remember, they are graves.

Steingräber aus der Eisenzeit

In der Eisenzeit (500 v.Chr. – 1000 n.Chr.) wurden die Toten in solchen Steinhügeln begraben. Die Toten konnten auch in Grabhügeln beigesetzt werden, dies ergab sich je nach dem welches Material zur Verfügung stand. Solche Steinhügel wurden meistens an der Küste benutzt. Hier sehen wir zwei typische Formen für solche Grabhügel. Einmal sogenannte Rundhügel, wo die Steine kreisförmig angeordnet wurden, mit einer markanten äußeren Abrenzung, zum anderen sogenannte Langhügel, wo die Hügel wie ein umgedrehter Schiffsrumpf geformt warwn. Solche Langhügel beinhalten nicht unbedingt ein Boot. Hier können wir eien Langhügel sehen, und an dessen Ende liegt ein Rundhügel und etwas weiter südlich liegt noch ein Rundhügel. Heute sind di Hügel dicht zugewachsen, aber die Hügel an sich bestehen nur aus Steinen.


Gewöhnlich wurden die Toten verbrannt und dann bestattet, aber im Küstengebiet von Norwegen kommen in der ganzen Eisenzeit auch Bestattungen ohne Kremation vor. Bei Skelettgräbern, also wenn der Tote unverbrannt bestattet wurde, wurde eine Steinkiste um den Toten gebaut. Bei Brandgräbern konnten auch solche Kisten vorkommen, diese waren dann jedoch kleiner. Die Toten bekamen oft Gegenstände mit ins Grab. Der Grund dafür war wohl ein Glaube an Leben nach dem Tot. Keiner dieser Gräber hier ist von Archäologen untersucht, so wissen wir also nicht, was die Grabhügel beinhalten. In einigen Gräbern liegen Personen, die damals eiene besondere Position in der Gesellschaft hatten, und diese bekamen oft besonders schöne und wertvolle Graggeigaben. Hierbei gab es jedoch auch Unterschiede zwischen den Geschlechtern. Die Frauen bekamen Schmuck und Gebrauchsgegenstände, die sie für ihre häuslichen Arbeiten brauchten (Spinnspulen) mit ins Grab, die Männer hingegen wurden mit ihren Waffen bestattet.


Die Gräber sind durch Gesetzt  zum Schutz von Kulturdenkmal geschützt. Bitte stören oder zerstören sie nicht die Gräber.

FORNMINNESTIEN