KRIGEN 1940

Krigsårene 1940 - 1945

På disse sidene vil vi forsøke å samle informasjon om hva 2. verdenskrig (1940-45) hadde å si for folket på Lund.

Dersom noen finner feil i innholdet eller har flere opplysninger, ta gjerne kontakt på e-post: harald.grotting@icloud.com

Mobilisering

Følgende fra grenda ble mobilisert like før krigsutbruddet i 1940:

Inge Grøtting, f. 1918, 1. linjes soldat (IR13), skulle møtte i Namsos kl 0500 den 5. april 1940 for å ta troppetoget kl 0530 til Steinkjer. Oppmøtetidspunkt på Steinkjersannan var kl 1000, fredag 5. april 1940.

Nils Grøtting, f. 1916, 1. linjes soldat (IR13), skulle møtte i Namsos kl 0500 den 5. april 1940 for å ta troppetoget kl 0530 til Steinkjer. Oppmøtetidspunkt på Steinkjersannan var kl 1000, fredag 5. april 1940.

Johan Bogen, f. 1916, deltok ifølge sønnen Jon Olav i trefningene på Snåsa. Han mener de ble tatt til fange, men hjemsendt p.g.a. en smittsom sykdom.

Håkon Guntvedt, f. 1906, 2. linjes soldat (landvernet), møtte i Namsos men ble returnert da mobiliseringsplikten ikke gjaldt landvernet.

Johan Lund, f. 1909, 2. linjes soldat (landvernet), møtte ikke da han mente at mobiliseringsplikten ikke gjaldt landvernet.

Hermod Otterbekk, f. 1916, var nøytralitetsvakt på Rinnleiret og var med i trefninger ved Verdalselva.

Arvid Halsen, f. 1917, var nøytralitetsvakt i Narvik. Da Narvik var tatt av tyskerne og nøytralitetsvaktene i prinsippet var fanger, ble kompaniet Arvid tilhørte stilt opp og de marsjerte samlet over Bjørnefjell og til Sverige. Da de marsjerte ut av Narvik etter jernbanelinjen ble det satt igjen en mitraljøsepost i enden på hver tunell, som sluttet seg til kompaniet igjen da faren var over. De ble forlagt i Dorothea inntil de gjennom en utleveringsavtale kom hjem igjen på sensommeren 1940.

De sies også at Jens Oddvik ble innkalt, men at han ringte å ga beskjed om at han hadde kjerring, onga og fjøset fullt av krøtter. Han måtte få slippe å møte, hvis ikke måtte han skyte alt.

Med IR13 menes Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr 13.

Kopi av Nils Grøttings mobiliseringskort.

Etter at de mottok mobiliseringsordren i posten, må det ha kommet kontrabeskjed. For de dro ikke av gårde før med Hauka sannsynligvis den 11. april 1940. I den forbindelse sier Hans Fagernes fra Salsbruket:

«Jeg pakket noen klær og spente på meg skiene og rente ned til Salsbruket. Her fikk jeg vite at vi skule møte på kontoret til sliperimester Hofstad. Hauka skulle gå til Namsos dagen etter og skulle ta med de fra Geisnesgrenda, samt Lund og oss fra Salsbruket. Jeg trodde jeg så Salsbruket for siste gang, for ryktene gikk ut på at vi skulle til Trondheim hvor det pågikk gatekamper. Dette var bare rykter. Vi kom til Namsos på kvelden. Alt var mørkt, ikke et lys å se, alt lå i mørke.»

Vi kan se hva oberst O. B. Getz skriver i sin rapport fra krigen.

Utdrag fra Oberst O. B. Getz sin fektningsrapport:

«1ste mobiliseringsdag var av K. G. (Kommanderende General) satt til 5. april 1940. Fremmøte, lægeundersøkelse og opsetning gikk efter planen. Den 8. april om aftenen var opsetningen stort sett ferdig.

Bataljonen skulde transporteres med jernbane til Namsos, da fjorden var islagt, og videre med sjøtransport til Narvik.Innlasting av bagasje og kjøretøier i Steinkjer 10. april og personell den 11. april. Omlastning til sjøtransport i Namsos den 11. april.

Mandag 8. april kl 1200 mottok Regimentet ordre fra 5. Div. om at II/I.R. 13’s reise til Narvik skulde utstå inntil videre.»

Dette betyr at Inge og Nils ikke var ankommet IR13 før etter handlingene fektningsrapporten beskriver. Det går videre fram av rapporten at regimentet etterhvert ble forlagt på Snåsa.

Mens de lå på Snåsa fikk Nils Grøtting lungebetennelse og ble sendt hjem. Se passerseddel nedenfor.

Kopi av Nils Grøttings passerseddel.

Det går fram av passerseddelen at han reiste fra Snåsa 17. april og han har selv fortalt at han stod i kjelleren på det gamle Sparebankbygget (senere Fylkesbilene ovenfor kaia) i Namsos under bombingen 20. april. Jon Smines forteller at da han og Jorid kom fra Fjærangseteren den 21. april, stod det en kar i støa nedenfor Trøa i Smineset. Det var Nils, Jon gikk i land og Jorid rodde ham over til Bremneset.

Inge kom hjem etter at hjemsendelsen fra Steinkjersannan begynte 15. mai 1940.

Kilder:

Runbjørg Bremset Hansen: Nærøyfolket 1920-1970.

Fra krigen i Nord-Trøndelag 1940, Fektningsrapport ved Oberst O. B. Getz.

Muntlig beretning fra Nils Grøtting og hans dokumenter.

Muntlig beretning fra Jon Smines.

Evakuering

Det var spesielt to hendelser som førte til at en del ble evakuert fra sitt hjemsted og til slektninger på Lund. Det var bombingen av Namsos 20. april 1940 og av lastebåtene Pan, Sekstant og Blaafjeld I ved Salsbruket 1. mai 1940.

De fleste namsosingene var allerede evakuert fra byen da den ble angrepet av de tyske flyene. De som var igjen søkte ly i kjellere og i skogene rundt byen. Flyene angrep i flere bølger utover dagen 20. april 1940, og snart stod hele byen i flammer.

Etter bombinga var så og si hele Namsos sentrum helt ødelagt. Tre sivile og ti soldater ble drept.

Fra Namsos kom bl.a. følgende:

Fra Namsos til Sminesvika: Haakon Storøy m/familie.

Fra Namsos til Storøya: Eivind Storø m/familie, de kom reisende over Høylandet og ble hentet av Lornts Storøy på Kongsmoen.

Fra Namsos til Snippen: Håkon Holm m/familie.

Fra Namsos til Litj-enget: Olaf og Dagny Pedersen m/familie.

Fra Namsos til Båtstøa: Ludvig og Helga Pedersen m/familie.

Fra Namsos til Alexanderstun: Leif Due.

Fra Namsos til Haraneset: Wilhelm og Marie Valentinsen.

Fra Salsbruket til Smineset: Johannes Lund m/familie etter 10. mai 1940 (Johannes, Elen og Torbjørg oppholdt seg der ca. 1 mnd mens ungfolket reiste hjem tidligere).

Fra skipet Pan til Bogen: De fleste av mannskapet. Kapteinen hadde også kone og to barn med seg til Bogen.

Om det også kom andre er usikkert.

Kilder:

Muntlig beretning fra Jon Smines.

KIKKERTEN nr. 1/1992, Fortalt av Ellen Strand til Paul Tjønnøy: D/S Pan blir bombet.

Flyktninger

I august 1942 drog Jon Smines og Inge Grøtting over til Sverige. Ved årsskiftet 1944/45 drog også Hilmar Lund over grensen til Sverige. I og med at han var sjømann, ble han ganske snart transportert til Storbritannia.

Jon Smines forteller:

Sommeren 1942 var Inge Grøtting her på gården og målte våningshuset utvendig. Praten oss imellom kom inn på det vanlige tema og det viste seg straks at vi begge hadde tenkt på muligheten av å ta seg over til Sverige på en sikker måte. Risikoen ved å bli tatt ved grensa var alle klar over. Tidligere på sommeren hadde jeg ved en ren slump kommet over et fylkeskart over Nord-Trøndelag i målestokk 1:250.000. Det ble til at vi så oss ut ei rute fra Bjørnstad, over Steinfjellet til Namsvatnet og derfra forhåpentligvis med båt til innerenden, og så Orvassdalen opp og over grensa til Lebbikvattnet på svensk side. Dette mente vi skulle være tilstrekkelig langt fra vanlige ferdselsveger.

Den 24. august 1942 rustet vi oss ut for fisketur, tok dampbåten til Namsos og toget derfra til Bjørnstad på Namsskogan, der vi ba om å få ligge på låven hos Gudmund Bjørnstad om natta. Han luktet nok lunta, for neste morgen ba han oss inn på mat, og etter en del prat om mulighetene for fiske, sa han at han tenkte seg innover mot Steinfjellet på fjellslått, i fall vi hadde lyst til å slå følge. Han ble med oss over vannskillet så vi så Namsvatnet innafor og der pekte han ut buplassen til Morten Namsvatn: Der skulle vi ta inn, han var sikker på han kunne skysse oss innover vatnet.

Etter en dags opphold der, skysset Morten oss til indre ende av Namsvatnet. Grunnen til at han ventet en dag med å skysse, fikk vi vite da vi skiltes: Han hadde ringt Røyrvik for å få rede på når den tyske grensepatruljen hadde startet. Den gikk derfra og til Hattfjelldal. Det tok ei uke, og så brukte den ei uke tilbake. Den skulle nå nærme seg Hattfjelldal, og vi hadde altså god tid på oss. Denne vissheten preget hele turen vår, fordi vi tok oss tid til å overnatte i ei gamme ved Orrvatnet og lå der en dag i tjukkskodde før vi om kvelden fulgte stranda innover til ei gamme nær grensa, der lå vi noen timer til det lettet. Ved middagstid kom vi frem til Lebbikvattnet, hvor vi fikk mat mens husbonden varslet landsfiskalen.

Vi fikk pekt ut ruta sørover til Ankarvattnet, hvor vi ville bli hentet. Det var militære som hentet oss. Det bar først innom tolleren i Blåsjön, og etter en tøff overhøring, bl.a. med trussel om å bli sendt tilbake over grensa, ble vi kjørt videre til ei grensevaktforlegning i Gäddede.»

Videre forteller Jon at de etterhvert ble sendt til Strömsund og videre med tog til Vingåker i Södermanland, til Kjesäter slott, som den norske legasjonen i Stockholm hadde leid til flyktningemottak. Han fikk tildelt registreringsgnummer: Flyktningenummer 6972 sitter spikret i hukommelsen den dag i dag.

Inge Grøttings rasjoneringskort på tekstilvarer fra januar 1942.

Senere kom Jon og Inge til Bratforsmon, en enslig gård på vestsida av Ångermanälven. Der skulle de, sammen med flere, drive med reisvedhogging. Det var fersk barved og bjørk som ble kappet i tre meters lengder, slindbarket og lagt opp i 1,2 m høye reis. Dette var såkalt massaved som ble brukt til tremasse, i motsetning til kolved, som var av dårligere kvalitet og ble brent til trekol.

Vinteren 1942/43 forløp greit. Et stabilt innlandsklima, rikelig med snø og arbeidets art gjorde dagene svært like vinteren igjennom. Inge og jeg ble gode venner med yngste sønnen på Bratforsmon, Axel, og vi var ofte der og hørte norsk sending fra London, for de hadde en kraftig radiomottaker.

Ut på vårparten var skogsdrifta ferdig og laget ble oppløst. De fleste dro sørover på vegarbeid, mens Inge, og en unggutt fra Vinger, Arild Østby og jeg (se bildet nedenfor), tinget oss til vedhogst på Hällaström. Arild Østby hadde en søster gift i Värmland, bare 300 m fra grensa. Så snart han fikk innvilget oppholdstillatelse, sluttet han på Hälla og reiste dit. Vi brevvekslet etterpå, og han formidlet er par brev fra oss over grensa, utenfor sensuren. Han var sjøl over og postet dem.

Arild Østby, Inge Grøtting og Jon Smines våren 1943.

Ut på sommeren 1943 ble vi kalt inn til såkalt helseleir i Åsele, hvor vi var fra 9. til 28. juli. I virkeligheten var dette en regulær sesjon, en registrering av stridsdyktig personell.

Høsten 1943 ble Inge innkalt til befalskurs i Uppland. Jeg fortsatte i skogen med vedhogst og siden tømmerhogst.

En dag i midten av januar 1944 kom det bud oppover til skogsskoia, jeg måtte møte på Norsk forlegning Holmarudden ved Ånge snarest. Jeg visste hva det gjaldt og budde meg på å bli med nedover med en gang. Verktøyet mitt, sag, øks og barkspade spilte vi femkort om.

På Holmarudden var ei rekruttavdeling oppsatt som en bataljon. Inge tjenestegjorde der som korporal og nestkommanderende ved en tropp, og hadde nok hjulpet til med å få meg innkalt dit. Slik begynte soldatlivet, som etterhvert skulle vare i fire år. I april ble jeg beordret til befalskurs, det samme kurset Inge hadde gått tidligere.

En kveld ruslet jeg og en til iveg for å kjøpe kaffe. Like bak oss sa det plutselig: «God kveld Jon». Jeg trodde ikke mine egne ører, for nærmeste kjenning mente jeg var minst femti mil unna. Det var Leif Strøm. Jeg visste ikke engang at han var i Sverige.

Her ser vi Jon Smines i uniform til v.og hans identitetskort over.

Senere ble Inge og jeg og flere korporaler sendt til Ekersta leir ved innsjøen Yngaren i Södermanland, hvor vi skulle være med i oppsetningen av en ny bataljon. Ekersta hadde ikke status som skyteleir, så øvelsene foregikk uten våpen. I tillegg til ren militær opplæring, ble det lagt stor vekt på fysisk trening som feltidrett og commandoløp, som var en britisk utgave av militært hinderløp, hvor hindrene var av det mest krevende og utspekulerte slag.

Først i oktober 1944 ble vi flyttet til Tappudden leir, Norsk Forlegning nr. 10, ved Furudal i Dalarne. Det var godkjent skyteleir og vi fikk våpen i hendene; Krag-Jørgensen.

De siste aprildagene i 1945 var Inge og jeg i Rättvik på en forlenget helgeperm. Alt skjedde så fort nede i Tyskland at vi satt mest foran radioen. Og søndag morgen ringte vi bataljonen for å holde oss a jour. Adjutanten var klar i sitt svar: «Her står vi på hue og pakker. Ta første buss.» Etter noen hektiske dager, sto et helt tog på sidesporet på Furudal stasjon ferdig opplastet og da freden ble proklamert den 8. mai var vi undervegs mot grensa. Ved ankomsten til Oslo besto toget av 56 vogner pluss lokomotiv, en anselig lengde.

Men inne i Stockholm hadde de problemer: De allierte hadde ennå ikke godkjent noen innmarsj i Norge. Det tok tid å finne den britiske ambassadøren som var ute og stelt med sin fritidsbåt, og da han mer eller mindre var blitt tvunget med til ambassaden, tok det enda noen tid å innhente nødvendig innmarsjløyve. Slik gikk det til at vi ennå om morgenen den 10. mai sto på Charlottenberg. Men ut på formiddagen kom de nødvendige ordrer, og etter at man hadde plassert ei åpen vogn foran loket, med en PV-kanon og en tung mitraljøse, bar det endelig over grensa.

Turen over grensa og inn til Oslo denne vakre vårdagen var en opplevelse som aldri blir glemt. Ryktet om vår komme var nok gått i forvegen, for på hver eneste stasjon var det svart av folk i festrus. Med et tog i krabbefart og opphold på hver stasjon, så gikk hele dagen med til turen. I ti-tida om kvelden var vi inne i Oslo og lastet av på Loenga. Vårt kompani fikk jobben med å innta Ullevålsleiren, der vi skulle forlegges. Det foregikk i stridsgruppert framrykning opp gjennom byen og til Tullinløkka. Der sto lastebiler og ventet for å kjøre oss opp til leieren. Gestapo var marsjert ut ei time i forvegen.

Oslo-oppholdet ble minnerikt. Mesteparten av tida gikk med til vakthold. Den 13. mai kom kronprins Olav, som på det tidspunktet var forsvarssjef, heim fra England. Han landet ved Honnørbrygga og sjuende bataljon dannet espaliér langs Karl Johan fra Stortinget og oppover mot Slottsbakken. På begge sider av gata og videre utover var det tett med folk. Det var ganske stille, men vi fornam en intens atmosfære. Og så, da motorsykkelekskorten viste seg, med kronprinsen i åpen bil i sin battledress, sittende oppå baksetet, tok det helt av: Mengden brøt gjennom soldatsperringene bakom kortesjen, fylte gata og strømmet etter.

Slottsvakta 17. mai var ei opplevelse i samme stil. Vi skulle avløse kl 1300 og hele formiddagen gikk med til trening. Skiltvaktene foran Slottet, - to stykker, - skulle marsjere og gjøre presise helomvendinger på likt, uten kommando. Utpå dagen kom en oberst i gammel norsk paradeuniform inn på vaktkommandørrommet. Jeg spratt opp i giv akt, adskillig flau, fordi vakta ikke hadde ropt: I gevær! for en så høy offiser. Men han bare vinket meg vennlig av. Han presenterte seg som kommandant på Akershus, og at det var hans behagelige plikt å inspisere slottsvakta. Etter noen hyggelige ord var han ferdig, og mens jeg atter sto i giv akt, banket han på døra før han gikk ut. Obersten vendte seg og smilte unnskyldende: Det var bare knapt ei uke siden han slapp ut fra Grini, og der var han vant til å banke på døra når de måtte ut.

Oslo-oppholdet ble ikke av så lang varighet, bare tre uker. Alt 1. juni flyttet vi til Vestlandet, hvor vårt kompani ble forlagt på Voss. Deler av bataljonen lå andre steder i Hordaland, tildels troppsvis. Inge med sin tropp f.eks., hadde vaktoppdrag på Dale i Bruvik, nå Dalekvam, hvor han fant sin utkårede, Inger Hesjedal, og hvor han siden bosatte seg.

En dag jeg hadde frivakt og gikk og ruslet nede i sentrum, fant jeg en benk under en høyttaler like utafor kirkegårdsmuren ved Vangskyrkja. Idet jeg satte meg for å høre på NRK, kom en kjent stemme i radioen. Det var Haakon Storøy som kåserte i anledning hundreårsjubileet for Namsos som ladested. Jeg ble sittende en stund der i godværet, og like etter kom en rapport fra norgesmesterskapet i friidrett, der Håkon Haugum hadde vunnet lengdesprang og hans bror Samuel hadde tatt bronse i tresteg. Dette ble mye på en gang og straks kom heime mye nærmere.

Bortimot midten av juli fikk både Inge og jeg ti-dagers permisjon for å reise heim første gang på tre år. På den tida gikk lokalbåtrutene fra Namsos bare to dager i uka. Drivstoff til motorbåter var det meget lite av. Far hadde klart å skaffe noe bensin, og på det viset hadde han fått leid Oskar Hestvik til å hente oss i Namsos. Han hadde en liten spissbåt med bensinmotor. Dagen etter, som var søndag, feiret Jan syttiårsdag, så nabogården var snart full av folk. Det føltes ekstra hyggelig å få treffe så mye slekt og andre kjenninger første dagen heime.

Men jeg var heime hadde kompaniet mitt flyttet til Slettebakken leir ovafor Haukeland i Bergen. Den 6. august kom jeg inn i befalsmessa på Slettebakken til lunsj. Radioen sto på: Amerikanerne hadde sloppet en atombombe over Hiroshima. Byen utslettet. Tre dager etter, den 9. august ble enda en bombe sluppet over Nagasaki, og med samme resultat. Og dermed endte annen verdenskrig.

Seinere ble vi flyttet til Grenlandsområdet. Det hadde lenge vært snakk om at befal måtte regne med atten måneders plikttjeneste etter heimkomsten fra utlandet. Jeg ble tidlig enig med meg sjøl om at jeg ville søke befalskole, for å få mest mulig utbytte av denne tida. Den 1. november 1945 møtte jeg på Terningmoen ved Elverum, på Infanteriets befalskole.

Minnemedaljen

Regjeringen har i anledning markeringen av frigjøringsjubileet laget en minnemedalje, «Takk for din innsats 1939 – 45». Minnemedaljen kunne tildeles norske og utenlandske militære og sivile som anerkjennelse for innsats under andre verdenskrig. Jon Smines er blitt tildelt denne medaljen, se artikkel i Namdalsavisa ved å klikke på linken nedenfor.

Kopi av beslagleggelsen av eiendommen Faksmyra ifbm Inge Grøttings flukt til Sverige. Det samme skjedde også med eiendommen Smines, gnr. 18, bnr. 1.

Kilder:

Muntlig beretning fra Jon Smines.

KIKKERTEN nr. 1/1995, Johan smines: Gefreiter Wolfgang Sperling.

Rasjonering

Hverdagslivet under andre verdenskrig var preget av smalhans, kontroller og frykt for hva framtida ville bringe. Men krigstid vekker også kreativitet hos folk, i forhold til alt fra matlaging til motstandskamp

Allerede før krigen kom til Norge den 9. april 1940 hadde man begynt å rasjonere noen varer: Mel, kaffe og sukker. I løpet av det første krigsåret ble denne lista lenger, og omfattet alle importerte matvarer, brød, fett, sukker, kaffe, kakao, sirup og kaffeerstatning. I løpet av den andre krigsåret ble det også rasjonering på kjøtt, flesk, egg, melk og meieriprodukter, og sommeren 1942 begynte man å rasjonere poteter og alle typer grønnsaker.

Tobakk og brennevin ble også rasjonert. Brennevinet var det ikke alltid så lett å lage selv, for alle slags søtstoffer var rasjonert. Tobakksplanter er ikke så glad i norsk klima, men under krigen var det mange som skaffet seg en tobakksplante i stua. Resultatet ble nok ikke alltid så bra, men for en som var riktig røyksugen var det en stor dag når bladene var ferdigtørket.

Klær og sko var også mangelvare. Klærne ble lappet så lenge det lot seg gjøre. Skoene ble det også flikket på, og når man måtte ha nye kunne det hende at man måtte ty til uvante materialer. Det ble laget sko med pappsåler, og fiskeskinn erstattet lær.

Rasjoneringen gjaldt også varer som var viktige for den tyske krigsinnsatsen. Drivstoff var strengt rasjonert, og biler ble bygget om slik at de kunne kjøre med knottgenerator. Metaller, gummi og smøreolje var forbeholdt nødvendig industri.

Den beste måten å sørge for bedre mat på bordet var å drive matauk selv. Mens man mange steder sultet under krigen var det stort sett nok mat i Norge. Det var riktignok slik at man stadig måtte gå til sengs sultne, men underernæring var det lite av. Dette skyldes først og fremst poteten og kålrota, som er svært rike på vitaminer og som kan gi gode avlinger på små haveflekker. De fleste som hadde en hageflekk spadde den opp for å dyrke poteter og andre grønnsaker.

Mange skaffet seg også en gris. Dette gjaldt ikke bare folk på landet, «villagriser» ble også vanlige. Det var ikke bare nordmenn som gjorde dette, på de tyske befestningene var det vanlig å ha en «batterigris».

Bærplukking ble også en viktig syssel. Dette ga ikke bare ekstra vitaminer, det ga også noe søtt på bordet.

Bytte av varer og bruktsalg ble svært utbredt under krigen. Det var ikke lett å få tak i nyproduserte ting, og det var stramme tider for de fleste, så gjenbruk ble løsningen. Aviser fra krigsårene har ofte annonser om ting til salgs, ting som ønske kjøpt og om mulige byttehandler. En del av annonsene kan være komiske i våre øyne - som klassikeren «brudekjole ønskes bytttet i barnevogn» - men de er også dokumentasjon på den kreativitet folk la for dagen for å komme seg gjennom en vanskelig hverdag.

Under den andre verdenskrigen var det okkupasjonsmyndighetene som tok i bruk rasjoneringskort i Norge. Denne rasjoneringen vedvarte også i de første etterkrigsårene – ganske lenge for enkelte typer importerte matvarer. Forsyningsdepartementets etat, Direktoratet for proviantering og rasjonering, sto da ansvarlig for utstedelse og distribuering av kortene over hele landet.

Kortene inneholdt rubriukker for hvilke varer det enkelte kortet gjaldt, navn og adresse på bruker, og stempel og signatur fra utstedende myndighet, vanligvis den lokale forsyningsnemnda. Mange av kortene gjaldt bare i en viss periode.

Det var straffbart å overdra eller selge kortet til andre. På baksiden var det nøyaktig anført hvilke varer som kunne kjøpes, og det var klart spesifisert at kortet ikke kunne overdras eller brukes av andre enn innehaveren.

Kortene var laget i grovt papir med fortrykk, noe som skulle gjøre forfalskning vanskelig. På den ene kanten var der trykket utklippskuponger som anga gyldig uke eller kvantum (ev. vekt) av den varen det gjaldt. Antallet kuponger gjaldt for en tidsperiode og kunne i noen tilfeller brukes når det passet – eller når varen fantes i butikken. Enkelte kort måtte brukes i en viss tidsperiode og kunne ikke spares for senere kjøp.

På hvert ukesmerke kunne innehaveren kjøpe:

                                            •40 gram hardt bakverk, eller
                                            •50 gram vanlig mel, gryn, erter, bønner, makaroni, ris, e.l., eller
                                            •65 gram mykt bakverk av alminnelig mel

På ukesmerke trykt med rød tekst ville innehaveren kunne kjøpe:

                                            •de samme varer som ovenfor, eller
                                            •50 gram fint hvetemel, eller
                                            •65 gram mykt brød av fint hvetemel

Hvert merke var gyldig i den anførte uken, i de to ukene forut eller i 3 uker

etterpå. Man kunne altså handle inn et større kvantum på inntil 6 ukers rasjon av

gangen dersom man samlet opp kuponger.

Rasjoneringskort for

10 gram smør eller

margarin.

Kilder:

www.lokalhistoriewiki.no

www.wikipedia.org

Andre krigshendelser

Bombing Salsbruket samt Pan, Sekstant og Blaafjeld I

Sekstant, Blaafjeld I og Pan ved kai på Salsbruket 1.mai 1940 (hentet fra www.dykkepedia.com).

I månedskiftet april/mai 1940 lå tre båter ved kai på Salsbruket og lastet tremasselast som skulle til England. Det var Pan, Sekstant og Blaafjeld I. Båtene lå ved kai nesten ferdiglastet 1. mai 1940, da tyske fly plutselig begynte å kaste bomber mot dem. Bare Pan ble truffet, en bombe gikk gjennom dekket og ned i lasterommet som var fullt av tremasse. Skroget berget og Pan gikk i dekning i Sildvikfjorden og la seg tett under fjellet. Sekstant og Blaafjeld I gikk til Urdshalsvågen, der de på nytt ble bombet og senket 4. og 5. mai.

Under bombingen ved Salsbruket omkom to personer; den ene var Lars Andersen, poståpner på Salsbruket, han var gift med Hanna Benjaminsdtr. Lund. En bombe falt ned like ovenfor fjøset der Lars og Hanna var i ferd med å gjøre morgenstellet. Splinter fra bomben gikk inn i fjøset og drepte Lars, Hanna ble hardt såret. Fjøset brant ned. Den andre var ungutten Magne Finnanger, han ble også drept av en bombesplint, mens han stod i vinduet hjemme å så på bombeangrepene.

Pan ble liggende i Sildvikfjorden til 12. august 1942, da den

begynte ferden til Bergen. Fra Lund, nærmere bestemt

Ørnvika, mønstret følgende på som mannskap: Johan Godtås,

Arne og Ellen Ørnvik (hun som kokk). De kom til Bergen et

stykke ut i desember måned. Turen hadde tatt lang tid, delvis

p.g.a. lange liggetider nedover kysten, men også fordi skipet

var betydelig grodd etter det lange oppholdet i Sildvikfjorden.

Den tyske (eg. polske) soldaten Gefreiter Wolfgang Sperling

flyktet over Lund fra sin avdeling på Rørvik og over til Sverige. Den siste lørdagen i mars 1943 bestemte han seg for å flykte til Sverige. Han var fullt klar over at die Wehrmacht straffet desertering med døden.

Gunnar Ramstad på Strand varden første som ble best om hjelp. Fra Ottersøy hadde Sterling syklet til Strand og han måtte få hjelp over Folla til Lund. Om kvelden rodde Gunnar Ramstad og Harald Laugmo desertøren over til Lund i en færing. På Lund tok vi kontakt med Øystein Nordsjø og da vi kom dit strømmet lyden av Toralv Øksnevad fra London ut gjennom døren. Der var også Trygve og broren Petter Lund. Alle var villige til å hjelpe tyskeren videre.

Det gjaldt å handle raskt. Samme kveld låntok de en færing i Båtstøa for å ro til Lundasetran. Men isen lå langt ute i Fjærangen og de måtte gå fra Nordnaustet. Her gikk de inn i Alexanderstu-eldhuset for å ta seg en matbit og Sperling fortalte at han egentlig var polakk og hadde en onkel ved den polske ambassaden i Sverige.De gas ham et gammelt kart over Trøndelag og pekte ut retningen til Mossavika ved Salvatnet. Sperling gikk om natta og neste dag ved middagstider kom han til skogastu i Mossavika. Der traff han Arne Eiden. Arne bad ham med inn og Fridhild Eiden serverte middag. Knut Strøm fulgte ham videre på ski via Leisåk til Strømmen. På Leisåk fikk de mat hos Eline Eiden.

Et stykke inne på Skrøyvstadvatnet (Aune) overnattet de i ei høyløe. Dagen etter bar det innove Skrøyvdalen og over mot Høylandet. De stoppet ved Teintjynna innafor Almås hvor de så folk ved ei skogstue. Strøm ga seg ikke til kjenne men viste Sperling at det gikk raksterveg ned til bygda herfra.

Olav Almås hjalp han på ski til Falmår i Harran. Sperling måtte videre og Anton og Sverre Falmår fikk ham opp til Skorovass. Derfra tok Staldvik-karene han videre inn til grensa.

I slutten av junu 1945 kom det et brev fra Isle of Man adressert til postmaster G. Ramstad, Strand i Namdalen, Norway. Det var fra Sperling med takk for hjelpen.

Frakteskuta Solbjørn gikk på et minefelt

Den 21. mai 1944 gikk frakteskuta Solbjørn av Trondheim inn i et minebelte ved innløpet av Indre Follafjord (ved Kjeøya) og ble der minesprengt. I boka til Trygve Nordanger; Lang kyst», står følgende på side 115:

«Solbjørn av Trondheim, 145 bruttotonn, ble minesprengt på Indre folda i mai 1944. Skipperen forespurte Hafenüberwachungsstelle i Trondheim om det var noen vanskeligheter med å gå opp til Kongsmo. Det var det ikke. Tyskerne sa ikke at tre minebelter var lagt ut der eksplosjonen skjedde. Det var så visst ikke dem å takke for at liv ikke gikk tapt.»

Hermod Storøy forteller i KIKKERTEN nr. 1/1992 bla. følgende i sin artikkel Minner fra krigens dager: «Den 21. mai 1944 må ha vært en søndag og det må ha vært ut på ettermiddagenat vi var en gjeng som drev og sparket fotball i omegn ev Litjenget. Vi så båten som kom inn vestfra med kurs etter den gamle leia mot Kjeøya og innløpet av Kolvereidstrømmen. Jeg synes å huske båten som en stor jakt - gråmalt med en mast og høyt rorhus bak.

Vi visste alle hvor minefeltet lå og ventet på at båten skulle skifte kurs som førte utenom fareområdet. Det gjorde den ikke! Spillet stoppet og alle ble stående å stirre på båten. Da vi faktisk trodde at dette ville gå bra - skjedde det. en mektig sjøsprut himmelhøyt tilværs - masta for som en pil rett til værs. Båten røyste seg på enden, slik at det faktisk så ut som den stod rett opp på akterspeilet. Så legger sjøsprut og røyk seg utover og sletter ut synet. Da vi igjen får se båten er det bare en smal stripe av rekka som er synlig. Styrhuset står. Motoren går ennå, men er tydelig kraftig avkjølt for den skyter store hvite ringer av eksos før den stopper.

Vi regnet med at her hadde ikke noen overlevd, men etter kort tid ser vi at lettbåten blir satt på vannet og at det er folk ombord. Etterpå fikk vi høre at mannskapet var samlet i rorhuset for vaktskifte. Ingen var blitt skadet, bortsett fra litt oppskjæring av glassbiter fra rorhusvinduene da disse blåste inn.»

Elgjakt under krigen

Elgjakt 1:

Høsten 1941 skulle det gjennomføres elgjakt for å bedre landets matforsyning. Noen geværer ble utlevert til det formålet. Og hva var mer naturlig enn å ta ut gamle skytterlagsfolk til å hente ut våpnene. På vegne av grenda fikk Hans Lund, Audun Guntvedt og Teodor Smines ordre om å komme til Namsos i det ærend. Teodor fortalte at de de vandret nedover Overhallsvegen med hver sin Krag på aksla og ammunisjon i loma, følte de et visst velvære. De passerte en gruppe tyskere på vegen, og Audun ytret da: «Ska tru ke som ha skjedd om vi ha knerta ned et par tå dem?» Grenda hadde fått to elger som kvote.

Avskrift av våpenlisens til Hans Lund:

Fra Nasjonal Samling, F.O.17, Steinkjer.

Steinkjer den 20.9.41.

Herr Hans Lund, Kolvereid. Nasjonal Samling og Deutsche Wehrmacht har gått god for Dem ved utstedelse av jaktlisens til elgjakten. Dette betyr et tillitsvotum som man går ut fra at De i denne alvorlige tid vil tenke nøye over. Utlevering av våben og ammunisjon til norske borgere som ikke er medlemmer av N.S. betyr at man går ut fra at disse borgere er fedrelandssinnede menn som man venter vil arbeide for frihet og selvstendighet og et rettferdig samfund mot bolsjevisme og sjørøveri og jødisk verdensherredømme. Jeg venter å se Dem som medlem av Nasjonal Samling.

Heil og Sæl, G. Martenz, Fylkesfører.»

Det kan også nevnes at vedlagt brevet lå innmeldingsblankett fra N.S.

Elgjakt 2:

Tor Hestø forteller til Kolstein Lund i KIKKERTEN nr. 3/1995 (sammendrag):

Vinteren 1942 eller 43 hadde Johannes Smines og Johan Lund avtalt å møtes ved Ilkøyva (iskanten låg ved Bjønnahylla), de skulle på elgjakt. Det var før jul, mye snø og ganske kaldt. Det var strengt forbudt å ha våpen og ulovlig å jakte, men de hadde en Krager og ei hagle kal 16. Ammunisjon til hagla var en støpt blykule.

I stedet for Johannes møtte Tor Hestø opp, han hadde gått på ski fra Smineset. Johan skjøt en elg og de håpet at ingen hørte skuddet. Kjøttet måtte hentes om kvelden og natta. Det var misjonsmøte på Lund samme kveld og de gikk dit. Det var deres alibi. Senere på kvelden rodde de inn Fjærangen for å hente kjøttet. Deretter rodde de til Oldervika, der elgkjøttet ble hengt opp i kjelleren til Klara og Håkon Smines.

Det må legges til at de ikke jaktet for moro skyld, men for å skaffe mat som folk flest hadde lite av på denne tiden.

En tysk patrulje

En gang under krigen (etter aug. 1942) kom det en tysk patrulje på noen få soldater og rekvirerte skytterhuset på Lund som oppholdssted. De drev bl.a. med prøveskyting av våpnene sine nede ved gammelbutikken. De skjøt på en fiskballboks tredd ned på en staur som blink. Blinken var omtrent der som garasjebygget ved butikken står i dag. De skjøt flere skudd fra trappa på gammelbutikken (den som nå er revet), men bommet stadig vekk.

De spurte Audun Guntvedt, som drev butikken, om ikke han også ville prøve et skudd. Jo, det ville han gjerne, han skjøt også bom. Så ble broren Håkon spurt om å skyte. Audun hvisket til Håkon: Den går litt til høyre. Håkon traff blinken med en gang. De fikk ikke skyte flere skudd.

Flagget

I en artikkel i KIKKERTERN nr. 1/1994 beretter Jon Smines om flagget (litt omskrevet):

«Noen har kanskje undret seg over det gamle, falmete og værslitte flagget som bæres i 17. maitoget på Lund. Det har sin historie: Den begynte seinsommeren 1944 ved innsjøen Yngaren i Södermanland i Sverige. Der var det en norsk militærforlegning. For å gi øvelsene våre et lite ekstra puff, satte kompanisjefen igang med konkurranser i militære ferdigheter mellom troppene. Premien var et norsk flagg. Den troppen som hadde de beste reslutatene en måned, fikk behold flagget til nest måned. Tre måneders seier ga flagget til odel og eie.

Et stykke ut på vinteren 1945 ble flagget tredje tropps eiendom og hang siden hver dag på tverrenden på brakka. Det kom opp ved flaggsignal og ble tatt inn like presis.

På togturen fra grensa og inn til Oslo den 10. mai, hang flagget godt synlig utenpå tredje tropp sin togvogn. Siden vaiet flagget fra brakka i Ullevålsleiren. Den 13. mai kom kronprins Olav heim fra England. Vår bataljon dannet espaliér på Karl Johan og flagget var med. Og den 17. mai hang flaget på vaktstua i Slottsparken, for tredje tropp overtok slottsvakta kl 1300.

Senere fulgte flagget oss til Voss i slutten av mai, til Bergen i juli og til Porsgrunn og Brevik i september. Ut på høsten i 1945 kom jeg inn på befalskolen på Terningmoen ved Elverum og i desember samme år mottok jeg en postpakke med et flagg, pent innpakket i cellofan med noen hyggelige ord fra lagførerne ved sjuende feltbataljon i Grenlandsområdet som var oppløst og at tredje tropp med dette overlot meg flagget. Siden har flagget ligget i en kommodeskuff i 25 år, men der kunne ikke dette klenodiet ligge og siden har det vært med i 17. maifeiringa på Lund.

Jon Smines med det aktuelle flagget.

Se videointervju med Jon Smines i Namdalsavisa om flagget ved å klikke på linken nedenfor.

Fredsmarsjen

Etter krigens slutt ble det arrangert fredsmarsj, den gikk fra skytterhuset og til Spolnesset og tilbake. I 1945 ble ruta gått to ganger. Søndag 7. mai 1995 ble det også arrangert 50-års jubileumsfredsmarsj i samme løype, men da gikk vi bare en gang. Over 60 personer gikk marsjen i 1995.

Medaljen fra 1945 Medaljen fra 1995

Andreas Westgård

Tysk mineryddeskip utenfor Gardsøya i Fjæringen like etter krigen i 1945.

Andreas Westgård bodde på Hestøya sammen med sin kone Synnøve og barna Olaug, Ella og Ingrid. Etter krigen lå det et tysk mineryddingsskip utenfor Gardsøya i Fjærangen. De hadde bl.a. i oppgave å rydde minefeltet ved Kjeøya (se historien om frakteskuta Solbjørn ovenfor). Den 26. mai 1945 fikk Andreas besøk av to av tyskerne i en liten jolle. Han fikk «sitte på» på tilbakevegen, fordi han skulle til Smineset. Den lille jolla trillet rundt før de kom fram; tyskerne reddet seg i land på Gardsøya, men Andreas druknet.

Minesprengning etter krigen

Lenge etter krigen lå det igjen miner som det hendte kom rekene i land på strendene. En magnetmine ble funnet i Groftavika høsten 1948 og det ble sendt melding til lensmannen på Kolvereid.

Minen ble ved en feiltagelse detonert der den lå. Det gikk en person opp til Groftavikekra for å se om det var bebyggelse i nærheten. Hadde han gått litt lenger, hadde han sett husa på Faksmyra. Detoneringen ble dermed ikke varslet forskriftsmessig. Og ifbm eksplosjonen ble det stående en metallsplint i bislagdøra på gammelstua og lysekrona på stua i Solhus (der Nils Grøtting med famile bodde) datt ned. Den var hengt opp bare noen dager tidligere. Nils hadde nettopp vært i Namsos og kjøpt den. Bare flaks at ingen ble skadet. Jeg husker Nils fortalte at han var sint fordi de ikke varslet ordentlig, personer kunne jo ha blitt skadd.

Det ble et ganske stort krater på Groftavikstranda etter sprengningen. Senere fant de en metallstang på ca. 1,2 m som det var surret isolert kobbertrå rundt. Halvparten av stangen brukte Nils til rorkult på MB Terje (en åpen trebåt på litt over 15 fot som Nils bygde i 1952) og den andre halvparten lagde han en slags kveiteharpun av.

Kopi av kvitteringen for erstatningen for skadene på husene,

beløp: kr 194,61 fra Sjøforsvarskommando Trøndelag 25.03.1949.

RADIOLYTTING UNDER 2. VERDENSKRIG

Radioer var den viktigste kilden til nyheter fra London om krigens gang fra de alliertes side. Slik var radioens sendinger en viktig måte å holde moralen oppe hos store deler av sivilbefolkningen.

I 1941 kom forordningen om at radioene skulle samles inn. Kun NS-medlemmer kunne ha radioer. Det ble samlet inn vel 530.000 radioapparater. Mange gjemte radioene sine for å lytte til sendingene fra London, og for å motta hemmelige meldinger til motstandsbevegelsen. Særlig viktig var kong Haakon VII sine taler fra London.

I forbindelse med et internettsøk på nasjonalbiblioteket.no, kom jeg over følgende tekst:

Arbeider-Avisa fredag 1. juni 1945

... Kolvereid dannet folk under krigen en regulær lytterforening. Bygda hadde to radioapparater, et hos Nils Grøtting på gården Myra og det andre hos onkelen Albert Normann. Halvannet hundre mennesker ...

Dette var ukjent for meg og jeg tok kontakt med onkel Jon Smines for evt. å få høre mer om dette.

Han sier følgende:

Jeg dro jo til Sverige i august 1942, men det meste av dette er riktig. Nils hadde en radio på loftet i Nerstun, mens familien bodde der. Antenna var strekt langs mønet innvendig under yttertaket og rester av den finns enda.

Etter hvert ble radioapparatet flyttet borti nesset. Det ble laget en slags «melkeramp» med tak over til beskyttelse for radioen. Dit gikk Nils om kveldene i halvsjutida for å høre på BBC. Deretter ble nyhetene viderefortalt til de som ønsket det.

Da Nils og familien flyttet til Myra i 1943, ble radioapparatet med og han hadde sannsynligvis gjemt det på kvistloftet, uten at dette kan sies med sikkerhet.

Det var minst to radioapparater til i Smineset. Johannes Smines hadde en radio gjemt oppe i Borkholet. Han ønsket å holde dette mest mulig hemmelig, så det var få som visste om dette. Dit gikk han om nettene for å høre radio. Noen ganger, for å skjule veien sin, gikk han en snarveg ned til Gammelvika og kom ned bak fjøset til Lornts. Han gikk inn i huset og la en lapp han hadde skrevet nyhetene på på kjøkkenbenken før han gikk hjem.

Det tredje apparatet var i Trøa hos Asbjørn Saksen. Dette var plassert i et lite hus et stykke overfor dagens fylkesveg, mot fjellkanten (berget mellom Trøa og Gammelvika). Det var plass til en fire-fem personer samtidig inne i dette skjulet.

Det var ikke Nils sin onkel, Albert Normann, som hadde radio, men sønnen Birger. Dette var godt kjent i bygda og mange gikk dit for å høre nyheter fra England.

En dag oppdaget de i Fagertun at lensmannsbåten hadde ankret opp nedenfor naustet. Birger fikk fart på seg og la radioen ned i en ryggsekk (som Albert hadde hatt med hjem fra Amerika) som sto klar for slike tilfeller og forsvant ut gjennom kjøkkenvinduet på øversida med radioen på ryggen da lensmannsbetjenten kakket på døra på nedsida. Birger gikk oppover mot Møla for å komme unna.

Ellers så vet vi at Øystein Nordsjø hadde radio under krigen. Det går bl.a. fram av denne omtalen:

«Den tyske (eg. polske) soldaten Gefreiter Wolfgang Sperling flyktet over Lund fra sin avdeling på Rørvik og over til Sverige. Den siste lørdagen i mars 1943 bestemte han seg for å flykte til Sverige. Han var fullt klar over at die Wehrmacht straffet desertering med døden.

Gunnar Ramstad på Strand var den første som ble bedt om hjelp. Fra Ottersøy hadde Sterling syklet til Strand og han måtte få hjelp over Folla til Lund. Om kvelden rodde Gunnar Ramstad og Harald Laugmo desertøren over til Lund i en færing. På Lund tok de kontakt med Øystein Nordsjø og da de kom dit strømmet lyden av Toralv Øksnevad fra London ut gjennom døren. Der var også Trygve og broren Petter Lund. Alle var villige til å hjelpe tyskeren videre.»

Øistein Nordsjø med barnebarnet Anna Due (g. Winsjansen) på tur ned fra Damskaret. Til høyre ser vi stativet hvor det tidligere hadde vært montert en vindmølle som skaffet strøm til det nevnte radioapparatet.

Oddvar Lund fortalte at hans far, Jøran Lund, var på Austerkaia en gang lokalbåten kom og det kom tyskere i land. Han gikk i vanlig fart opp til utkjøringa ovenfor kaia der han hadde sykkelen sin. Så leide han sykkelen opp bakken og syklet framover det han var kar om for å varsle Nordsjø og de i Fagertun, slik at de kunne gjemme radioapparatene sine.

Det var sannsynligvis flere radioapparater i bygda under krigen. Dersom noen vet noe om dette, ta gjerne kontakt med

harald.grotting@icloud.com

el. mob.tlf. 478 73 475.

Avlevering av mat tilokkupatsjonsmakten

Under krigen (1940-45) måtte de som drev gårdsbruk overlate avling utover husstandens eget forbruk til okkupasjonsmakten. I den forbindelse ble det foretatt opptelling av gårdens avling og husdyr.

Erik Magnus Lund (1867-1949), som bodde i Austlund, lagde derfor en jordkjeller for å gjemme unna overskuddet av mat. Det kunne være f.eks. poteter, grønnsaker og saltkjøtt. I dag ser vi bare restene av jordkjelleren.

Litt lenger ned i bakken, mellom husene og pumpehuset (vannanålegget), hadde Eirk et røykeri. Da det skulle være opptelling en høst, tok Erik med seg en sau og tjoret bak røykeriet. For at sauen skulle være stille, hadde Erik gitt den ekstra godt med god mat. Det gikk bra, sauen forholdt seg rolig til tellingen var over.

Tysk patrulje på sykkel

Øivind Guntvedt fortalte at en patrulje med tyske soldater kom fra Leisåk til Oterbekken/Lundasetran med sykler en gang.

Legitimasjonskort fra 2. verdenskrig

Kilder:

KIKKERTEN nr. 1/1992, Hermod Storøy: Minner fra krigens dager.

KIKKERTEN nr. 1/1992, Artikkel fra Namdal Arbeiderblad, torsdag 29. oktober 1946: Lasteskipene tyskerne senket i Urdshalsvågen, vil de bli hevet igjen?

KIKKERTEN nr. 1/1992, Fortalt av Ellen Strand til Paul Tjønnøy: D/S Pan blir bombet.

KIKKERTEN nr. 2/1992, Jon Smines: Det frivillige skyttervesen - Lund skytterlag

KIKKERTEN nr. 3/1992, Randi Lund Storø: Jaktlisens 1941.

KIKKERTEN nr. 1/1994, Jon Smines: Flagget.

KIKKERTER nr. 3/1995, Fortalt til Kolstein Lund av Tor Hestø: Forbudt elgjakt under krigen.

KIKKERTEN nr. 1 og 2/1995, Fredsmarsjen

Muntlig beretning fra Jorid og Nils Grøtting.

Muntlig beretning fra Terje Grøtting.

Muntlig beretning fra Jon Smines.

http://www.sjomilitaere-korps.org/u-klassen

Våre falne 1939-1945, utgitt av Den norske stat 1948, Første bok.

Trygve Nordanger: Lang kyst, 1975.